Grensesetting for små barn – ikke så lett

Små barn må ofte tåle mang en beskjedstorm i løpet av en dag, både på skolen og i hjemmet. Utydelige regler og inkonsekvens fører ofte til at atferdsvanskene bare øker. Det handler i stor grad om grensesetting, et stadig tilbakevennende, viktig tema i en lærers hverdag så vel som foreldrenes. Hvordan redusere beskjedbombardement og øke ro og trygghet ved god grensesetting? Her er noen effektive måter å gi beskjeder på.

Forskning har vist at å gi mange beskjeder ikke bedrer barnets atferd. Tvert imot, barn med voksne som gir et stort antall beskjeder, utvikler flere atferdsproblemer. Det er skremmende at foreldre i gjennomsnitt gir småbarn (7-8 åringer) 17 beskjeder i halvtimen og i familier der barna har atferdsproblemer, hagler det opp til 40 beskjeder på en halvtime. Man trenger ikke være autoritær og streng for å gi effektive beskjeder, men man må ha autoritet.

Tips en er dermed å vurdere både hvor mange og hvilke beskjeder man gir barna, og at beskjedene begrenses til det aller nødvendigste. Det kan være nyttig å tenke gjennom hvor viktig beskjeden du har tenkt å gi er før du gir den, og om man kan følge opp konsekvensene om barnet ikke lytter. Svært mange misforståelser kan ryddes av veien ved å lage en synlig liste over 3-5 klasseregler/hus-regler som ikke kan brytes. Det blir langt lettere å formulere seg presist når viktige regler er tydeliggjort, og det blir lettere å redusere unødvendige beskjeder. Konsekvensene av “regelbrudd” må være tydelige og en må være konsekvent. Da vil barna lære at beskjedene som gis er viktige og at det forventes å adlyde dem.

Tips to: Gi en beskjed om gangen. Det kan fort bli for mye informasjon for små barn med en lang beskjedrekke. Ikke bare er mer enn to beskjeder vanskelig å huske, men man får som voksen ikke gitt ros når hver beskjed er fulgt. Ros som positiv forsterker er noe av den mest effektive atferdsendringsmetoden som finnes, så gå ikke glipp av den! Og, ikke mas. Repetisjonsbeskjeder gjør ikke annet enn å forsterke ulydighet ved den oppmerksomheten maseskuren gir dem.

Tips tre: Beskjedene må være realistiske for alderen. Man ønsker at barnas selvtillit og mestringsfølelse skal øke, og da er det helt nødvendig å gi beskjeder barna har mulighet til å lykkes med å utføre.
Tips fire: Beskjeder bør være tydelige og korte. Typiske utydelige beskjeder er: “Vær forsiktig!, “vær snill”, “hold opp”, “vent litt”. Når beskjedene ikke beskriver hvilken atferd som forventes, virker de forvirrende på barna. Istedenfor å si til Espen i 1. klasse at han skal “være forsiktig” når han søler juice, kan man si:”Bruk begge hendene når du fyller glasset”.

Tips fem: Gi positive og høflige beskjeder. En typisk negativ og kritikkfylt beskjed, er:”Hvorfor kan du ikke sitte rolig for en gangs skyld!” Med en slik måte å si det på, opplever barna negativitet som får dem til å føle seg utilstrekkelige og defensive, og så er de til gjengjeld mindre tilbøyelige til å adlyde. Derfor bør en beskjed gis på en positiv, høflig og respektfull måte.

Tips seks: Gi barna alternativer. Istedenfor bare å gi beskjed om hva barnet ikke får gjøre, husk å fylle tomrommet med et alternativ. Det er klart at når barnet føler at det blir holdt borte fra morsomme aktiviteter, vil det provosere til trass. Kom derfor med forslag til hva barnet kan gjøre i stedenfor.

Tips sju: Gir man en beskjed, må man følge opp beskjeden med konsekvenser/ros. Dersom barna mangler oppfølging etter en beskjed er gitt, og det verken blir gitt ros for god atferd eller blir holdt ansvarlig for ulydighet, kan den voksne nok regne med at beskjeden blir oversett. Følg med etter beskjeden er gitt, er anbefalingen. Dette kan gjøres med å bruke “hvis – så”-setninger. F.eks. “Hvis du ikke setter deg ned, Peder, blir det en tenkepause på deg.” Her betyr en tenkepause at barnet forlater situasjonen det er i og må sette seg et bestemt sted i samme rom eller et annet sted i f.eks. fem minutter. Før det skjer kan man vente noen få sekunder for å se om beskjeden etterkommes, og dersom barnet følger beskjeden, gis det ros, hvis ikke – tenkepause.

Tips åtte: Unngå motsigende beskjeder fra voksne. At de voksne er samstemt i rammesettingen, er avgjørende for å lykkes i og være konsekvent. Når voksne gir beskjeder som mosier hverandre, oppstår ofte ulydighet. Derfor er det viktig at de voksne har en åpen dialog om beskjeder som er gitt.

Tips ni: Selv små barn kan begynne å lære problemløsning. Dette trenger de voksenhjelp til.

Kilder:
Ved siden av egen kunnskap og praksis som lærer og firebarnsfar, har jeg hentet ideer fra: “The Increadible Years” av Carolyn Webster-Stratton

Dette innlegget ble postet i Atferd - disiplin. Bokmerk permalenka.

Ett svar til Grensesetting for små barn – ikke så lett

  1. Rune sier:

    Fant et interessant inlegg hos bloggeren Vivi’s verden. Hun er pedagog og tobarnsmor og har interessante refleksjoner på følgende url: http://vivisverden.blogspot.com/2009/01/barn-og-belnning.html

Skriv en kommentar

Din e-post blir aldri publisert eller delt. Påkrevde felt er merket med *

*

Disse HTML-elementer- og attributter er tillatt: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>